Noen uker fÞr Anita Brevik mottok Kongens Fortjenstmedalje, satt hun ved et bÄl pÄ Mjuklia i Rennebu med jentekoret. Det jentene sa den kvelden, rÞrte den hÞyt dekorerte dirigenten til tÄrer.

Hardt arbeid: – Hverdagene er det mest av, forteller dirigent Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

2018 ble nok et begivenhetsrikt Är har for dirigent Anita Brevik og Nidarosdomens jentekor. 28. oktober mottok hun Kongens Fortjenstmedalje. Albumet LUX ble gitt ut pÄ bÄde pÄ digitale plattformer og pÄ CD - og har fÄtt intet mindre enn terningkast seks av audiophile.no.

Den desidert stĂžrste overraskelse for dirigenten selv, var Kongens Fortjenstmedalje. Hun ble rett og slett overveldet, stolt glad, takknemlig og ydmyk over at de hadde sett henne
verdig til Ä motta en slik utmerkelse. Men dirigenten for Nidarosdomen jentekor har ikke tid til Ä hvile pÄ sine laurbÊr.

– Alt er raskt tilbake til det normale selv etter slike begivenheter, smiler Brevik og ramser opp noe av hva en vanlig uke bestĂ„r av: KorĂžvelser, stabsmĂžter, musikkmĂžter, turkomitemĂžter, ukeinformasjon til foreldrene, pĂ„meldinge , mĂžte med samarbeidspartnere – for Ă„ nevne noe.

– Og sĂ„ alle e-postene da, som har blitt en skikkelig tidstyv, legger hun til.

Pugger: En konsert planlegges gjerne et Är i forveien. Jentene i koret fÄr lekser, mÄ pugge. Alle skal lÊre seg tekst og musikk utenat.(Foto: Frank Foss)

Mange hjerter

DÞgnene etter utdelingen var svÊrt spesielle. Hilsningene var overveldende og gjorde sterkt inntrykk. Gratulasjonene flommet inn og hjertene-emojiene pÄ sosiale medier glÞdet.

– Alle kommentarene gjorde meg enda mer ydmyk. Jeg ble rĂžrt, klarte nesten ikke Ă„ ta det innover meg. Ikke minst det Ă„ se alle de tidligere sangerne i koret som ennĂ„ bruker kormor-begrepet – og takker meg for hva koret har betydd for dem, forteller hun.

Noen dager etter utmerkelsen fikk hun blomster pĂ„ dĂžra fra en av jentene som sluttet for 15 Ă„r siden – med en varm takk og hilsen.

– Det er sterkt, ja overveldende, sier hun.

– Hvorfor har det blitt sĂ„nn, at de har fĂ„tt sĂ„ sterkt forhold til deg?

– Jeg prĂžver Ă„ se enkeltmennesket. Oppdraget mitt er Ă„ vĂŠre korleder og skape musikk pĂ„ hĂžyt nivĂ„. Samtidig arbeider jeg med mennesker i en sĂ„rbar alder. Derfor har jeg alltid lagt vekt pĂ„ Ă„ se dem og anerkjenne dem. Jeg gĂ„r ikke inn i enkeltsaker, men vet om det de eventuelt strir med og gi en ekstra klapp pĂ„ skulderen.

Risikosport: - l likhet med for eksempel de som hopper i strikk, er ogsÄ vi dirigenter prisgitt instrumentet, sier Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

Glad i folk

Hun er glad i folk. Hun er glad for Ä fÄ fÞlge de som begynner i koret fra de er smÄ «frÞ», og nesten ikke tÞr se pÄ henne, til at de utvikler seg som sangere. Samtidig som hun fÞlger med dem dem som enkeltmennesker, i de gode livshendelsene, men ogsÄ de tunge dagene.

– Hverdager er det flest av. Hardt arbeid. Frustrasjoner over at noen ikke har gjort jobben sin. Nei, det er ikke bare et glansbilde. Men sĂ„ skjer det noe nĂ„r du kommer til konserten og det harde arbeidet vi har lagt ned gir resultater. Da er det utrolig lett Ă„ glemme de vanskelige dagene og bare vĂŠre lykkelig over det vi har skapt, smiler «kormora».

I begrunnelsen for Kongens Fortjenstmedalje ble nettopp det, at hun skaper et rom jentene fĂžler seg vel i, trukket frem. Hun tror selv at hennes tĂžffe ungdomstid, der hun mistet begge foreldrene, gjĂžr at hun senser hvordan jentene har det.

– Jeg hĂ„per jeg klarer Ă„ se enkeltmennesket ut fra deres kvaliteter. Jenter som tiltrekkes miljĂžet i koret, er kanskje opptatt av litt andre ting enn flertallet. De er ikke opptatt av den og den jakka, eller den og den frisyren. De er gode til Ă„ synge, og finner hverandre i dette fellesskapet.

– Ja, jeg fĂ„r mer og mer konsertnerver, en blanding av forventnings- og prestasjonspress, forteller Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

En risikosport

Hun kaller det Ă„ vĂŠre dirigent, for en risikosport.

– Noen hopper i strikk, mens andre dirigerer kor. I begge tilfeller er vi prisgitt instrumentet. NĂ„r du er dirigent, vet du aldri helt hvordan dagen blir. Det avhenger av dagsformen pĂ„ de som er med, hvor fokusert de er, hva skjer rundt dem? SĂ„ er det disse magiske Ăžyeblikkene da, der vi som symbiose presterer – pĂ„ nytt og pĂ„ nytt, sier hun.

Med Ärene har «kloa» i nakken blitt verre og verre.

– Ja, jeg fĂ„r mer og mer konsertnerver, en blanding av forventnings- og prestasjonspress. Vi skal leve opp til kvaliteten. Det er skjerpende, men ogsĂ„ krevende, medgir hun.

Kloa i nakken

En konsert planlegges gjerne et Är i forveien. Jentene fÄr lekser, mÄ pugge. Alle skal lÊre seg tekst og musikk utenat.

– Tvert notene kommer i hendene, forsvinner ansiktet ned. For meg blir det levende musikk nĂ„r vi kan fokusere pĂ„ mine hender. Da blir vi ett instrument, forklarer hun og vet at det kan oppleves krevende Ă„ vĂŠre med i jentekoret.

– BĂ„de de og foreldrene vet hva som kreves. Å gĂ„ pĂ„ bursdag er ikke gyldig grunn for fravĂŠr. Dette skriver de ogsĂ„ under pĂ„ nĂ„r de begynner. De er pĂ„ «landslaget i sang», og da mĂ„ vi sette krav. SpĂžr de for eksempel om Ă„ fĂ„ gĂ„ pĂ„ halloween-party fĂžr en konsert, fĂ„r de nei, forteller hun.

Å dirigere i Nidarosdomen gir henne wow-fĂžlelse; stort og mektig. Men i forkant kjenner hun i stadig stĂžrre grad «kloa i nakken».

– Hvordan kjennes kloa i nakken?

– Jeg har rett og slett vondt i nakken i forkant av en konsert. Tanken pĂ„ alt som skal fungere, durer i hodet mitt. Vi har jo et apparat rundt, men likevel er det veldig mye som er bare i mitt hode. I tillegg skal jeg ha overskudd til Ă„ skape orden i rekkene, stĂ„ for tryggheten i det hele. Jeg blir svĂŠrt fokusert. Mannen min kan nok si at jeg er lite meddelsom pĂ„ slike dager, og forsvinner inn i «tunellen», ler hun.

Utmerkelse: – Jeg prĂžver Ă„ se enkeltmennesket, sier Anita Brevik. Her mottar hun Kongens Fortjenstmedalje av Rita Ottervik. (Foto: Frank Foss)

Anerkjennelse

Han var selvfÞlgelig pÄ plass i Nidarosdomen da hun mottok medaljen. Det var ogsÄ hennes tre sÞsken. Bare datteren Karoline manglet. Hun var pÄ jobb med TrondheimSolistene i Roma. Men mor og datter delte fÞlelser pÄ telefonen samme kveld.

– Ja, da ble det grĂ„tt en skvett. Karoline har jo ogsĂ„ selv vĂŠrt med i jentekoret, smiler Brevik.

I takketalen etter utdelingen ramset hun opp mange ord som beskrev hennes hverdag som kordirigent. Et av dem fikk litt stĂžrre bokstaver enn de andre, nemlig ordet anerkjennelse.

– Det er livsviktig for oss. Å bli sett, er grunnleggende. Det kan som sagt vĂŠre en klapp pĂ„ skulderen; jeg anerkjenner at du har det vondt nĂ„. Å anerkjenne innebĂŠrer ogsĂ„ Ă„ se hver enkelt, at alle har et eller annet. Alle og enhver kan vi blir flinkere til dette, for eksempel i kollegiefellesskapet.

BĂžnn over arbeidet

I 27 sesonger har Nidarosdomen vĂŠrt hennes arena. Det oppleves fortsatt stort.

– Alle som er tilknyttet nasjonalhelligdommen er opptatt av kvalitet, noe jeg pĂ„ nytt og pĂ„ nytt fĂ„r oppleve. Her opplever jeg mange hverdagsbegivenheter, men ogsĂ„ nasjonale begivenheter. En av de stĂžrste mĂ„ vĂŠre da jentekoret deltok da kongeparet feiret 25 Ă„r pĂ„ tronen, sier Brevik.

Samtidig har Domen ogsÄ vÊrt en ramme rundt sorgen. Et dikt har fulgt henne i flere Är.

Jesus, ver i mine dagar,
i alt liv som kjem mot meg.
Ver i mine glade timar,
mine skjelvande sekund.
La meg leva sterkt og nakent,
vÄga sjÄ og vÄga hÞyra,
vÄga leva midt i livet,
vÄga trÄ pÄ heilag grunn.

– Diktet er skrevet av Heidi Strand Harboe. Petra BjĂžrkhaug har satt melodi til det, og jentekoret har brukt det som en signatursang i ulike anledninger, tsunamien, i bryllup, konfirmasjoner, ogsĂ„ da en av vĂ„re egne korjentet ble gravlagt, forteller Brevik.

Diktet har blitt hennes bĂžnn over arbeidet.

– Ordene reflekterer glade timer med skjelvende sekunder innimellom. For meg er det Ă„ fĂ„ arbeide med de unge jentene, Ă„ stĂ„ pĂ„ hellig grunn. Jeg kjenner at jeg blir fĂžlelsesladet nĂ„r jeg snakker om det. For meg betyr det noe personlig, sier hun.

Til Oslo: Anita Brevik tar med seg ektefellen Ronald Eriksen Brevik nÄr hun skal til Slottet for Ä takke kong Harald for utmerkelsen
. (Foto: Frank Foss)

En ekstra dimensjon

At ogsÄ jentene gjennom det Ä synge kirkemusikk fÄr med seg en dimensjon, tror hun ogsÄ vil vÊre en styrke for dem gjennom livet.

– De lĂŠrer jo sanger utenat som betyr noe for dem. Kanskje reflekterer de ikke sĂ„ mye over det nĂ„, men dette vil nok fĂžlge dem hele livet. Katedralen kan fĂžles svĂŠr og skummel Ă„ komme inn i, men samtidig har noen av dem uttrykt at det beste stedet for Ă„ fĂžle seg trygg, er i Nidarosdomen. Det er som Ă„ komme inn og fĂ„ noe rundt seg. SĂ„nn opplever jeg det ogsĂ„; hvis man ikke kan fĂžle seg trygg her, hvor kan man dag oppleve trygghet?

– Du skal til Oslo og takke Kongen?

– Ja, og da blir mannen min med, en sterk, rakrygget og ikke minst en tĂ„lmodig mann som i alle Ă„r har tatt julebaksten, smiler hun nĂ„r hun snakker om ektefellen Roald Eriksen Brevik.

Hun er heller ikke redd for at hun og Kongen ikke skal finne pÄ noe Ä snakke om.

– Han har jo sett ryggen min mange ganger nĂ„r jentekoret har opptrĂ„dt for kongeparet i Nidarosdomen. Helt nydelig har det vĂŠrt, Ă„ fĂ„ vĂŠre med pĂ„ Ă„ kaste glans over deres festdager, understreker Brevik.

Et fristed

Vi er tilbake pÄ Mjuklia. «Kormora» sitter rundt bÄlet sammen med jentene sine. De tar en runde pÄ hva hver og en opplever hva som betyr mest for dem ved Ä vÊre med i jentekoret.

– De har sĂ„ mange sterke vitnesbyrd. Noen forteller at de har blitt mobbet pĂ„ skolen, kanskje for at de er for stor eller for sĂŠr, men at jentekoret er et fristed, forteller hun.

Vitnesbyrdene blir sterke og rÞrer Anita Brevik til tÄrer.

– Noen ganger har jeg tenkt pĂ„ om vi legger stein til byrden med krav om oppmĂžter og hardt arbeid. Men tilbakemeldingene jeg fĂ„r pĂ„ om at «du stiller forventninger til noe vi er gode pĂ„, dette er vĂ„rt fristed» beroliger meg. Du trenger ikke vĂŠre en despot for Ă„ fĂ„ gode resultater. Jeg velger Ă„ se enkeltmennesket. Som «kormor» er du glad i ungene dine uansett, smiler Anita Brevik.

Nidarosdomen: - Å dirigere i Domen, er bĂ„de stort og mektig - selv etter sĂ„ mange Ă„r, forteller Anita Brevik. (Foto: Frank Foss)

Tekst: Karina Lein, kommunikasjons- og informasjonsarbeider Nidaros Domkirke og VĂ„r Frue menighet.