â Kjenner meg modig og glad for nye muligheter i livet
Med skrekkblandet fryd forlater hun en kjÊr jobb der hun fÞler seg hjemme. NÄ ser hun blant annet frem til kjenne pÄ hvilken mÄte Nidarosdomen gir plass til henne.
1. oktober innsettes Kristin Moen Saxegaard som nye domprost i Nidaros under hĂžymessen i Nidarosdomen kl. 11.00.
I over 12 Är har hun vÊrt prost i Ringerike, med i HÞnefoss som base. Avskjeden ble litt annerledes enn hun visste pÄ forhÄnd. Moren dÞde for kort tid siden, og ble begravet forrige torsdag. I tillegg ledet hun begravelsen etter drapsofferet Jonas Aarseth Henriksen.
â Jeg kjenner at jeg kommer litt hastig til Trondheim. Avslutningen her ble preget av det som skjedde, sier Saxegaard.
Midt oppe i alt dette var det noe hyggelig ogsÄ. Blant annet har hun holdt preken i sin avskjedsgudstjeneste i HÞnefoss kirke med pÄfÞlgende kirkekaffe, hvor mange fra lokalmiljÞet deltok.
â Med fire barn har vĂ„r familie vĂŠrt synlig i lokalmiljĂžet, smiler hun.
Alle fire barna, tre dÞtre pÄ 24, 26 og 29, samt sÞnnen pÄ 21, er med henne til innsettelsen under hÞymessen i Nidarosdomen 1. oktober kl. 11.00.

Kristin Moen Saxegaard og hunden Jippi pÄ stranden i Surnadal, hvor hennes far er fra. (Foto: Privat)
RÞttene har hun i HÞnefoss, der hun var «militÊrbarn» med en far som arbeidet i forsvaret.
â Han var fra Surnadal, sĂ„ litt tilknytning nĂŠrmere TrĂžndelag har jeg gjennom det, forteller hun.
Surnadal-rÞttene er ogsÄ representert under innsettelsen.
â Ja, to sĂžskenbarn av meg kommer, og det blir fint!
FÞr hun begynte som prost pÄ Ringerike, arbeidet hun i 15 Är som forsker pÄ Menighetsfakultetet. Der tok hun en doktorgrad i intet mindre enn Det gamle testamentet.
â Jeg ble nysgjerrig pĂ„ og fascinert av mangfoldet av fortellingene der. Ja, det er mye rart der, men jeg kan ogsĂ„ kjenne meg igjen i de hellige tekstene fra over 2500 Ă„r tilbake i tid, sier Saxegaard.

Hun ser pÄ fortellingene i Det gamle testamentet som en skatt.
â De lever mellom oss og vi kan lene oss til dem. Vi kan speile oss i fortellingene om hva tro har vĂŠrt for mennesker langt tilbake i tid, hvordan de har tolket budskapet. Vi kan ogsĂ„ reagere og protestere mot tekstene og de idealene de formidler. Slik kan jeg som lever i dag nĂŠrme meg troen pĂ„ flere mĂ„ter, og kanskje forstĂ„ mer av Gud, noe jeg aldri blir ferdig med, forteller hun.
Hun synes ikke det er sÄ lett Ä finne endelige svar pÄ sine spÞrsmÄl om tro.
â Kanskje fornemmer jeg troen mer enn jeg kan beskrive den. SĂ„ liker jeg da ogsĂ„ fortellinger der jeg ikke kan sette to streker under svaret, men at det oppstĂ„r nye spĂžrsmĂ„l om livet og om troen, smiler hun.

SĂžndag 1. oktober holder Kristin Moen Saxegaard sin fĂžrste preken i Nidarosdomen.
Den unnselige kvinnen
En av fortellingene hun liker best fra Det gamle testamentet er Ruts bok.
â Ja, fortellingen om den unnselige kvinnen, enke og utlending, hun som seiler opp som helten. Den handler om at du ikke skal ta for gitt hvem som er liten og hvem som er stor. Gud bruker henne til Ă„ vise vei. I det er det mye klokskap, understreker Saxegaard.
â Jeg kommer nok til Ă„ nevne henne i min fĂžrste preken i Nidarosdomen under innsettelseshĂžymessen. I Ruts bok handler det om Rut og svigermoren, mens prekenteksten tar for seg Peters svigermor. SvigermĂždre har jo litt forskjellig status, bĂ„de nĂ„ og pĂ„ Bibelens tid, men ikke i disse tekstene, viser hun til.
â Svigermoren min kommer til innsettelsen, legger hun til.
â Det er veldig stas!
à holde sin fÞrste preken i Nidarosdomen er hun bÄde spent pÄ og gleder seg til. At hun fÞler seg sÄ velkommen, varmer.
â Kontakten jeg har hatt med staben i menigheten gjĂžr at den fĂžrste dagen ogsĂ„ oppleves som trygg â pĂ„ et underlig vis. Ă
vite at de venter pÄ meg og har forventninger til meg, er fint, sier Saxegaard.

Hun har ikke vÊrt sÄ mye i Nidarosdomen tidligere. Noen gudstjenester har hun vÊrt pÄ, og i sommer deltok hun i serien «Min tro» under Olavsfest pÄ Vestfrontplassen.
â SĂ„ sĂ„nn sett har jeg liten «katedralerfaring». Nidarosdomen er et stort rom Ă„ fylle. Jeg ser frem til kjenne pĂ„ hvilken mĂ„te det gir plass til meg.
Hun gleder seg til Ä bli kjent med gudstjenestelivet i Nidarosdomen. En av gudstjenestene hun skal ha i Är er midnattsmessen nyttÄrsaften.
â Rommet er sĂ„ annerledes og stort sammenlignet med andre kirkerom. Til gudstjenestene kommer bĂ„de den lokale menigheten og tilreisende. SĂ„ er det et hakk opp med tanke pĂ„ ressurser og muligheter. Jeg mĂžter det med ĂŠrbĂždighet, sier Saxegaard.
Hun forteller at det er med skrekkblandet fryd hun tar steget fra en jobb der hun kjenner seg hjemme, der det er trygt og godt.
â Samtidig kjenner jeg meg modig og glad for nye muligheter i livet!
Hva opplever hun Ă„ forlate?
â Det er ganske trist. Jeg har vĂŠrt lenge i en synlig kirke i lokalsamfunnet, peker hun pĂ„.
Etter bare et halvt Är i jobben pÄ Ringerike, ble hun involvert i krisearbeidet rundt tragedien pÄ UtÞya i 2011. Midt i alt som var bare grusom, opplevdes det godt Ä fÄ vÊre kirke som ble en viktig samfunnsaktÞr.
â Ikke minst var det en god erfaring Ă„ stĂ„ sammen med de andre involverte etatene, understreker hun.

Kristin Moen Saxegaards siste dÄp som prost i HÞnefoss. (Foto Iren AaskjÊr)
Siden har hun hatt mange gode opplevelser med kirka som samfunnsaktÞr i samarbeid med andre, bÄde i forbindelse med andre kriser og i kampen mot rasisme. I lÞpet av disse Ärene har hun ogsÄ opplevd kirka har fÄtt mye oppmerksomhet i lokal media.
Sammen om det gode
Hun viser blant annet til da kirka sammen med palestinere og kurdere fikk lov til Ă„ ha en motdemonstrasjon mot SIAN (Stopp islamiseringen av Norge)-markering i HĂžnefoss.
â Ă stĂ„ der sammen med forstander i moskeen og oppleve at vi stĂ„r sammen om det gode, det var sterkt, minnes hun.
NÄr hun nÄ forlater HÞnefoss, forlater hun ogsÄ et hyggelig kollegafellesskap.
â Vi har vĂŠrt en flokk som det er vemodig Ă„ forlate. SĂ„ er det alle enkeltmenneskene jeg har fĂ„tt lov til Ă„ bety noe for, ikke minst gjennom de mange gravferdene jeg har hatt, viser hun til.

Lademoen kirke.
Som domprost blir hun nÊrmeste overordnede for prestene i Nidaros domprosti, som foruten Nidaros domkirkes sokn bestÄr av Bakklandet, Lademoen og Lade sokn. Hun vil ogsÄ vÊre fast vikar biskopen.
â Ja, det blir neppe sĂ„ mye vanlig prestetjeneste som det jeg har nĂ„, peker Saxegaard pĂ„.
Gjennom kriser har hun ogsÄ sett hvor sterkt kirka stÄr.
â I forbindelse med drapet i hĂžst samarbeidet vi med kriseteamet om Ă„ holde Ă„pen kirke. Vi i kirka har kompetanse pĂ„ Ă„ samle folk pĂ„ en god mĂ„te. Vi vet hva vi skal gjĂžre for Ă„ lage en trygg og hĂžytidelig stund. Vi har rommet, og rommet har en retning som taler for seg selv uten at det blir pĂ„trengende. Vi er sorgarbeider, ikke misjonĂŠrer i sĂ„nne stunder, peker Saxegaard pĂ„.
Egen tro rystes
Etter 22. juli 2011 ble det til at kirka fortsatt samarbeidet i ulike sammenhenger nÄr det oppstod noe.
22. juli gjorde noe med henne.
â PĂ„ den tiden hadde jeg selv tenĂ„ringer. Ă mĂžte tenĂ„ringer som hadde vĂŠrt pĂ„ UtĂžya og foreldre som hadde mistet sine tenĂ„ringer, gjorde meg enda mer bevisst pĂ„ hva som er viktig og ikke viktig med tanke pĂ„ tro, forteller hun.
Hun opplevde at kirkes oppgave i alt det forferdelige var Ä stÄ fast pÄ at vi tror Gud er her nÄ, selv om alt rystes.
â Ă fĂ„ vĂŠre tydelig kirke nĂ„r troen stĂ„r i spill, nĂ„r spĂžrsmĂ„lene om hvem skal vi tro pĂ„, har betydning for hvordan vi opptrer som kirke, mener Saxegaard.
Slike erkjennelser preger ogsÄ hennes egen tro.
â NĂ„r slike forferdelige hendelser skjer, rystes ogsĂ„ min egen tro, forteller hun.

Hun har derfor ikke sÄ mange «trossannheter» igjen, sier hun.
â NĂ„r vi diskuterer saker som for eksempel synet pĂ„ barnedĂ„p, kan jeg kjenne at jeg blir litt forsiktig. Det er ikke der det stĂ„r pĂ„ spill for meg. Det umistelige i min tro ligger ikke sĂ„ mye i dogmene (de teologiske lĂŠresetningene, red.anm.), men heller i spĂžrsmĂ„lene om hvem Gud er, hvem den enkelte er for Gud og hva det vil si at vi er Guds barn, sier hun.
«Om vi lever, eller vi dĂžr, hĂžrer vi Herren til» â er ord hun alltid kommer tilbake til.
â BĂ„de nĂ„r livet stĂ„r som mest pĂ„ spill, bĂ„de nĂ„r vi innlemmes ved dĂ„pen og nĂ„r vi tar avskjed, er det disse samme ordene jeg kommer tilbake til. I dem ligger grunnlaget i troen for meg, forteller hun.
I lÞpet av de nÊrmere 13 Ärene pÄ Ringerike, har hun som sagt ogsÄ opplevd mye glede. 22. 02. 2022 stÄr spesielt frem som gledens dag. Da viet hun og kollegaene 21 par! à kunne vie par i enklere rammer og hvor det ikke trenger Ä koste all verden og ikke alt er planlagt til minste detalj, det har hun sansen for.
Et av parene husker hun spesielt godt.
â De kom i lunsjen pĂ„ jobben for Ă„ gifte seg. Med seg hadde de kollegaer som forlovere og gjester. EtterpĂ„ dro de tilbake pĂ„ jobb igjen!

NĂ„ blir det nye landskap Ă„ utforske for Jippi og Kristin. Her fra hjemtraktene. (Foto: Privat)
Med seg til Trondheim har hun hunden Jippi. Familien har hatt mange dyr opp gjennom. â Har man barn fĂ„r man dyr. Det har vĂŠrt bĂ„de kaniner, fisker, marsvin, rotter, katt og hund.
Jippi blir nok et godt familiemedlem Ä ha med seg til Trondheim. Matmor er fascinert av ikke-verbal kommunikasjon, enten det er med smÄ barn, demente foreldre, eller dyr. Og det kan Jippi mye om!
Ny jobb, ny bolig, ny by, nye mennesker, nye oppgaver og en hel katedral venter pÄ Kristin Moen Saxegaard. Varmt velkommen skal hun vÊre!
Artikkel av: Karina Lein, kommunikasjonsrÄdgiver Nidaros domkirkes sokn
